Jesus var en fyr jeg kjente til. Det var ikke noe galt med han, det var bare ikke spennende nok.
American School, Dhaka Bangladesh: Lørdag, og kirketid. Det var tid for preken og vi barna kunne velge mellom søndagsskole eller de voksnes prekenen. Jeg gikk og så på baseball...
Kristendom var kjedelig. Jesus bla bla, korset bla bla. Hakk i plata og gammelt nytt. Etter 13 år som misjonærbarn hadde jeg hørt det meste før. Jeg gikk i 6. klasse og ungdomsopprøret var i full gang. Men jeg var vel kristen. Alle var jo det. Jesus var en fyr jeg kjente til. Det var ikke noe galt med han, det var bare ikke spennende nok.
1. gym. Tegning, form, farge på Bjørkelangen.
Jeg spilte trommer i et ungdomskor og jobbet etter skoletid. I helgene var det ungdomskafe på bedehuset. Kjedelig. Det gamle "bla bla-pratet" ble bare verre siden jeg ikke hadde noen kamerater der. Det var mye mer spennende med satanister. Mine to beste kamerater kalte seg det. Jeg hadde lyst til å være satanist jeg også. Utenenpå. Inni meg visste jeg at det var feil, men likevel var det dødsfett å bli med dem på konserter. Jeg koste meg skikkelig, drakk meg dritings og "banga" til Mayhem. Jeg var iallefall ikke kristen. Kristendom var teit.
Jeg hadde ikke noe imot kristne, familien min var jo det, men det var ikke min greie.
Etter en stund sluttet jeg i ungdomskoret og holdt meg langt unna bedehuset, og ikke minst kirka. Jeg var definitivt ikke kristen, selv om jeg en gang i mellom ba en bønn inne i meg. Det var vel noe som hang igjen fra barndommen, tenke jeg.
Kristen ungdomsleir i Trondheim.
Leder for Mediaseminaret... Og ikke noe mer, hadde jeg bestemt meg for. Jeg vet ikke hvorfor jeg sa ja til å være leder på ungdomsleiren, men av en eller annen grunn hadde jeg veldig lyst. Selv om det var en sånn "typisk kristen greie".
American School, Dhaka Bangladesh: Lørdag, og kirketid. Det var tid for preken og vi barna kunne velge mellom søndagsskole eller de voksnes prekenen. Jeg gikk og så på baseball...
Når jeg kom dit ble jeg ble spurt om jeg kunne styre videokanonen på møtene. Why not?, tenkte jeg. Jeg kan vel lukke ørene for det som blir sagt... sånn som jeg pleier. Det klarte jeg også
- de første dagene.
Torsdag var det "Thomasmesse". Typisk kristent og tragisk opplegg, tenkte jeg. Tenne lys og be og bla bla bla.
Men opplevelsen ble annerledes. Det gjorde inntrykk. Musikken, den dempede belysningen, mennesker som satt og ba. Det skjedde noe i den omdekorerte gymsalen. Det bruste i hele meg. Jeg satt lenge foran datamaskinen, men rørte den ikke i det hele tatt. PCen ble min unnskyldning for å kunne sitte der og kjenne på opplevelsen. Det slo meg at dette var kristendom på en annen måte enn jeg var vant til. Kanskje ville jeg bli mer positivt innstillt til kristendom hvis jeg satt der lenger? Jeg gikk ut og tente en røyk...
Søndag kveld. I en Fiat i 115 på smale veier i Sørumsand
Jeg hadde gått med en klump i halsen hele dagen og en setning fra en sang hadde surret i hodet i ett kjør.
"Ta meg nær til deg..." Jeg begynte å gråte - og jeg gråter ikke ofte! Med ett var jeg ikke alene i bilen. Det var en person til der. Jesus eller Gud? Jeg pratet med han som om det skulle vært bestekompisen min som satt ved siden av meg. Kjente kjærligheten i fra personen i sete vedsiden av og gråt mer og mer. Jeg sa til meg selv: "Jeg vil være kristen". Jeg sa det høyt. Hver gang jeg sa det gråt jeg enda mer. Tonnevis av skuldervekt rant av. Jeg hadde endelig funnet det jeg hadde lett etter. Jeg godtok det. Endelig hadde jeg en grunn til å være kristen. Kristendom var ikke så døft lenger.
Bestekompis med Jesus.