I mammas bil kjørte jeg mot Høgskolen i Oslo ved Bislet. Kanskje kunne jeg treffe igjen noen som kunne hjelpe meg ut av denne depresjonen, få meg til å smile. Som elev ved denne skolen hadde jeg vært så lykkelig ...
Jeg så på det bleike ansiktet mitt i speilet og parkerte bilen. Men skolens mursteinsvegger ga ikke fra seg noe positiv energi. Tomheten i bygningen var like ekkel som den inni meg. Det var juleferie og selv resepsjonisten var ukjent.
Da jeg vandret forbi oppslagstavler uten ark begynte jeg å grine. For tiende gang denne dagen.
Jeg fant frem dagboka og brukte et handicaptoalettets do som bord. Men istedenfor "kjære dagbok" skrev jeg:
- Kjære Gud, jeg tror ikke på deg, men hvis du finnes må du hjelpe meg, så jeg kan slutte å grine.
Marx og jeg - hver vår vei?
Livet var blitt ulevelig. Ingen av forventningene til studiet i England var oppfylt. Jeg følte meg død. Etter U-lansstudier i Norge var engasjementet på topp. I London skulle jeg briljere for elever og medstudenter med en reformert utgave av en marxistisk utviklingsteori. For jeg trodde på det gode i mennesket. Men vi trengte en samfunnsmodell som kunne dyrke frem vårt maksimale potensiale. Marx hadde skjønt mye, men ikke alt.... Det hadde heldigvis (for verden!) jeg!
London er en diger by. Forurenset, stressende og ensom. Jeg hadde ikke mange venner og studiene tok pusten fra meg. Nesten all tid gikk til å lese og skrive oppgaver. Selvtilliten var på nullpunktet da jeg dro hjem på juleferie.
Selv familie og gode venner kunne ikke knyte opp depresjonen. Den handlet om en flamme som var i ferd med å slukke. Borte var troen på meg selv, og vekk var håpet om at våpnene jeg ville bruke for å forbedre verden, var de rette.
Ingen tilfeldig bibliotekstur...
Tilbake i bilen husket jeg bøkene om Guatemala jeg hadde lånt på biblioteket. De måtte leveres tilbake. På vei opp trappa på Universitetsbiblioteket hørte jeg en høy stemme:
- Hi there, woman. How has life been treating you?
Daniel fra Ghana ruvet over resepsjonsdisken og ansiktet hans var et stort smil. Jeg husket såvidt vårt korte møte før Englandsstudiene. Daniel hadde forsøkt å kjøle ned min overopphetede tro på meg selv og mulighetene i London.
It's gonna be tough, Merete, hadde han sagt.
Mine røde øyne forteller at han ikke hadde tatt feil. Så ber denne praktfulle mannen en kollega ta over og erklærer at han tar resten av dagen fri. Glemt er de vage tankene om at jeg ikke orker å leve lenger. For i tre dager er Daniel sammen med meg. Han lytter til mine deppetanker og trøster meg når jeg gråter over mitt "mislykkede" liv. Han har en merkelig ro og en utstråling jeg begynner å lengte etter.
Den tredje dagen blir han alvorlig og sier at jeg må ta et valg. For første gang nevner han Gud.
Jesus wants your life, woman. He wants to use you! Om jeg er klar til å be en enkel bønn? Alt stritter i mot i mitt indre og jeg er svett og kald og dritredd. Samtidig er det ikke et valg. Jeg står på kanten av stupet og trekkes mot skyene under meg. Fordommer mot kristne holder meg på fast grunn, men Daniels uforklarlige kjærlighet og ro er en magnet som drar meg ut i det ukjente. Hva kan jeg tape? Kanskje er hele kristendommen menneskeskapt, men da kan jeg jo bare ombestemme meg. Og jeg behøver ikke fortelle til noen at jeg har prøvd ut Gud for en liten stund...
Gud funker!
Etter 12 år med en tro, er konklusjonen så langt - at Gud funker! I begynnelsen ble jeg kjent med Jesus ved å lese Markus, Matteus, Lukas og Johannes. Det gjør jeg fortsatt. Det er også fint å tilbringe tid med mennesker som virkelig kjenner han. Jeg har blitt skuffet av mennesker som kaller seg kristne, men som ikke brenner for Jesus. Men har samtidig blitt oppmuntret av møter med engasjerte Jesus-etterfølgere!
Jesus ga meg helt konkret en ny start i livet. Hele tiden oppdager jeg ting fra fortiden og i meg selv, som jeg får legge fra meg i hans gjennomborede hender. Når jeg føler meg liten og verden blir for uhåndterbar, henter jeg kraft i stillheten, i bønnen og i Ordet Hans. Han har lovet å være med oss alle dager! Min lille revolusjon er at jeg kun kan være med på å redde verden ved å gi han hele livet mitt. Ut av depresjonen vokste det viktigste vennskapet i livet mitt frem ...
